Den dagen

Det er den dagen. Den dagen som starter litt skjevt. Hvor mørket er litt ekstra mørkt og dyna litt ekstra tung. Den dagen da alle gode forsetter forsvinner ut av vinduet som dugg for ei stadig kortere tilbakevendende sol. Den oktoberdagen da følelsen fra sommeren blir stadig svakere og den lange vinteren foran deg virker å aldri ta slutt. Den dagen du bare ønsker at skal gå over.

Den morgenen du ikke har lagt fram klær til verken deg selv eller de små før du la deg kvelden før, og du løper rundt i huset uten mål og mening mens du leter etter sokker, ulltrøyer og klær uten hull og flekker. Og han som skal i barnehagen vil ha med seg en yoghurt, men du ikke har noen yoghurt, men han VIL ha det og hvis vi ikke har det, da vil han i hvert fall ha med seg en banan, men det har vi heller ikke, og da vil han ha med en bil, men det får han ikke for da kan han miste den, men han roper høyere enn deg og får ta den med seg likevel. Og du søler tannkrem på genseren mens du pusser tenner og roper til resten av familien at "nå må de forte seg for vi har det TRAVELT!".

Den formiddagen da all undervisning blir tatt på sparket, du skriver uforståelige ord på tavla, starter i feil ende av resonnementet og "vær stille mens jeg snakker" går på repeat og du forlater hver undervisningstime med forståelsen av at ikke en eneste elev fikk med seg hva som egentlig var målet med det som skjedde i klasserommet.

Den ettermiddagen da alle skal på hver sin aktivitet og to av aktivitetene kræsjer, minstemann ikke liker middagen og du har en skallebank som har forplantet seg fra skuldrene, opp i nakken for så å sette rot midt mellom øynene dine.

Den kvelden da du oppdager at ingen har tatt opp brød og at kjøleskapet mangler alt av pålegg og at den eneste frukten i bollen på benken er en appelsin som er bittelitt for bløt og som ingen av barna kan ha med seg på skolen uansett fordi noen i klassen er allergiske mot sitrusfrukt.

Har du en sånn dag? Husk at alt går over. Og at sola snart snur. Og at alle de tingene som virker så store i utgangspunktet egentlig er veldig små. Og at selv om liten tue kan velte stort lass, så kan de aller fleste lass losses på hengeren på nytt og den sokken du mistet midt i trappa på vei ned på vaskerommet og som har ligget der i mange dager, til slutt ender opp i skittentøyskurven og havner i vaskemaskinen og kommer ut igjen ren og fin. Og at ingen har dødd av å komme på skolen med to forskjellige sokker, eller på jobb med litt tannkrem på genseren eller hjem fra barnehagen med en mindre lekebil enn man dro med.

Og en dag sitter man sikkert og tenker: Hvorfor gikk alt over så fort?