Me, but not quite like me!

Jeg bidrar personlig til klimaendringene ved kontinuerlig bruk av hårspray. Jeg mener alle må bidra.  Det er altfor kaldt i Norge om sommeren. Det er min lille måte å støtte den globale oppvarmingen på. 

                   I tillegg forsøker jeg å ta solarium så ofte jeg kan. Helst flere ganger om dagen. Jeg ser bedre ut når jeg er brun. Alle kan ikke tenke langsiktig. Jeg kan dø i morgen. Og jeg vil aller helst minnes som pen. Den hvite likskjorta gjør ikke den naturlige hudtonen min noen tjeneste. 

Gjør det sjøl

Også kjent som:

DIY på lavt nivå!

Og for dem som ikke er kjent med begrepet, så betyr DIY "do it yourself". Eller GDS "gjør det sjøl". Det er tross alt en passe god norsklektor som skriver her.

Første GDS-prosjekt finner dere sikkert tusener av i interiørmagasin og blogger, men her er i hvert fall min versjon av.......

... tallerkenhylla. Denne betalte jeg 50 kroner for på den lokale bruktbutikken.

I kjelleren min har jeg til en hver tid bokser med bengalakk, og hylla fikk tre strøk med signalgul før den kom opp på veggen på lillebrors rom.

Jeg har verken tålmodighet til prosjekter som tar lang tid eller detaljfokuset som kreves for å få ting til å bli helt perfekte. Men heldigvis er lillebror ikke så nøye på om ting henger i vater eller om absolutt heeeele hylla er malt.

Å eldes med stil

Miljøsynder på kropps-/forfengelighets-hudpleiefronten innrømmes først:
1. Jeg bruker tørrshampo annenhver dag.
2. Jeg eier 20 flasker neglelakk.
3. Jeg kjøper shampo og balsam ut fra et prisperspektiv.
4. Jeg aner ikke om mascaraen min er testet på dyr. 
5. Jeg dusjer så lenge jeg kan.

Denne sexy looken skaper ikke seg selv.

Et raskt googlesøk på Miljøgifter+Sminke+Hudpleie er dyster og sammensatt lesning. "Disse miljøgiftene har du i kroppen din", "alt du trenger å vite om økologisk sminke", "10 produkter du bruker hver dag som er giftige", "gift i kosmetikk"... Lista er så lang at jeg et sekund vurderer å droppe hele miljøtanken og heller klikke inn på googletreffet med tittelen "Har dere noen gang fått lov til å sminke typen/mannen?" fra klikk.no...

Its a jungle out there. Jeg ønsker å gjøre det som er rett, men jeg har bare tid til å se ett program med fokus på etiske dilemmaer i sminkeindustrien per måned. I tillegg er det vanskelig å vite hva man skal tro på.


I dag har jeg bursdag. Jeg blir 36 år. En av elevene mine sa til meg at jeg så ut som jeg var 25. Da ble jeg glad, og sa til ham at "det er det lureste du kan si til ei dame!". Da smatt en annen elev inn: "Du ser ut som du er 10". Njææææ, fullt så mye bør man ikke underdrive.

Men, hvorfor blir jeg glad for å se ut som jeg er 25? Hele ungdommen drømte jeg om å få noe som kunne ligne på pupper under genseren, og i tiden før jeg fylte 18, brukte jeg mye tid på å øve meg på å legge hodet på skrå, myse og ligne på den litt eldre bestevennina mi sitt bilde på legitimasjonen. Jeg savner heller ikke det å være 25. 25-årsdagen min var den første gangen jeg kjente på noe som kan kalles aldersangt. Et kvart hundreår var gått. ET KVART HUNDREÅR! En fjerdedel av mine tilmålte maks hundre år var gått!

Jeg tror ikke angsten lå i hvorvidt kroppen nå skulle eldes, men mer i hvor lite jeg følte jeg hadde oppnådd på disse første 25 årene av livet mitt. Men dette er et sidespor. Hovedsporet mitt handler om det å være miljøvennlig og samtidig være vakker. Eller i hvert fall så vakker som jeg kan være, utgangspunktet tatt i betraktning.

Jeg tenker ofte på det. Jeg vil egentlig ikke bry meg om hvordan jeg ser ut, men jeg klarer ikke bestandig å la være. Herfra og ut går alt nedover. Mannen i huset blir finere dag for dag, mens jeg jevnlig møter mine egne kroppsdeler i speilet  og tenker: Du trenger hjelp!

Iblant hjelper jeg tyngekraften ved å stå litt opp ned.

Mange sier at man må eldes med stil. Det er ikke lett. Jeg vet ikke engang hva det betyr. Å eldes med stil? For noen handler det om å møte hver rynke med et smil, for andre om ta bittelitt botox og for noen om å stramme opp så godt det lar seg gjøre med både kniv og laser. Men hvor stilig det er med helt stram ansiktshud og øyne som er nærmere hårfestet enn nesa, vet jeg jammen ikke.

Uansett har jeg i utgangspunktet ikke all verden til stilsans, så jeg tror bare jeg må ta aldringen som den kommer. Og siden jeg uansett havna ti meter fra det stedet jeg egentlig tenkte å havne i blogginnlegget, så passer det godt å avslutte der jeg starta, nemlig med en liste over de fem tingene som gjør at jeg kan være vakker, ren og velstelt, og samtidig være bittelitt snill mot miljøet: 

1. Jeg bruker kaffegrut som skrubb. NB! NB! Vask dusjen godt etter bruk!
2. Jeg klipper opp flasker med shampo, såpe, krem osv for å tømme dem totalt, før jeg kaster dem ( i riktig avfallsbeholder selvsagt).
3. Jeg bruker menskopp.
4. Barna mine dusjer en gang i uka. Cirka. Men de lukter godt altså..
5. Jeg har sjelden tid til å fjerne neglelakken jeg legger, så i stedet for å bruke giftig neglelakkfjerner lar jeg rett og slett neglelakken slites av, eller lar neglen vokse såpass av lakker forsvinner av seg selv.   Begge deler ser ekstremt pent ut!

 

Stakkars familien min!

Selv om dette er det andre innlegget som handler om mat, så blir jeg aldri noen matblogger av den enkle grunn at jeg sjelden klarer å følge en oppskrift eller gjenfortelle i detalj hvilken mengde jeg har brukt av de ulike ingrediensene. Derfor vil oppskrifter fra meg alltid inneholde mengdebeskrivelser som "en passende dæsj", "noen kladeiser" eller "noen håndfuller" med ting jeg har i skapet.


De som kjenner meg, vet at jeg sjelden lager retter som har et navn. Dette kommer ofte som en konsekvens av at jeg ikke alltid husker å ta opp av fryseren det jeg har tenkt å ha til middag, eller av at jeg helst ikke kaster mat og derfor bruker gårsdagens, overgårsdagens og overiovergårsdagens mat i dagens mat.

Og selv om jeg påstod i et tidligere innlegg at alt kan bli en pizza, så er det visse ting som helst bør bli noe annet. Som for eksempel kålen som var igjen etter gårsdagens fårikål. Den ble dette:

Og hva er dette?

Det har selvfølgelig ikke noe navn. Men jeg presenterte det for familien som krydderlapper.
Tilbehøret er sorte linser med soltørkede tomater, vårløk i olje og balsamico og stekte kålchips.
Krydderlappene består av kål fra fårikål, egg, sopp, løk, speltmel, kummin, oregano, urtesalt, chili og hvitløk.

Så restene fra i overigår, ble middag i går og lunsj i dag.

Og for dere som lurer..... Ja! Jeg har litt luft i magen i dag, men jeg har kontordag på jobb, så det er kun et par stykker som blir påvirket av dette.

Jeg er ikke perfekt. Del 2 (av 100)

Jeg drikker brus. Helst fra boks. Når jeg vil belønne meg selv. Når jeg vil kose meg. Når jeg er litt trøtt. Når jeg har bursdag. Når andre har bursdag. Når jeg må på møte etter en lang dag på jobb. I smug i kjøpeskapet mens gutta ser på barne-tv.

I can't help myself.

Men jeg tar grep. Forrige gang vi var i Sverige, kjøpte jeg en 12 pk med svart brus i stedet for en 24 pk. Det må vel være et slags fremskritt??

Og jeg panter alltid!

Alt kan bli en pizza!

Ja, restemat. Det kommer jeg til å skrive mye om. Jeg er motstander av å kaste mat. Og selv om jeg mener at alt kan fryses (unntatt gele, men det kommer det et innlegg om senere), så blir ikke alt like lekkert etter en runde i fryseren. Da er løsningen å lage restepizza. Mellom en god pizzabunn og en rundhåndet mengde ost blir det meste godt.

Noen av de mer eller mindre vanlige tingene som har blitt pizzafyll i familien:
- gårsdagens kjøttdeig
- fredagens taco
- daggammel spaghetti
- kokte grønnsaker
- bestefars kjøttsuppe
- bittelitt brun avokado eller banan
- omelett

Og når du merker at du har handlet inn altfor mye grønnsaker og ikke får brukt dem, sleng dem på pizzaen!

PS. Det viktigste er uansett at man ikke deklamerer for familien at "det er pizza til middag", for da kan skuffelsen bli stor når det viser seg at den inneholder brokkoli og spaghetti, i stedet for pepperoni og ananas.

Søppelgodteri!

Når man feirer bursdag er alt lov, unntatt søppelgodteri!

Jeg liker godteri. Mannen liker godteri. Gutta liker godteri. Ingenting sjokkerende ved det. Jeg er kanskje ei streng mor når det gjelder kosthold og er opptatt av å begrense mengden sukker i maten, men jeg har blitt mykere med årene. Sånt skjer når ett barn blir til tre i løpet av fire år. En del av prinsippene forsvinner. Svigerinna mi husker fremdeles da jeg nekta min førstefødte brunost på brødskiva, for "det er så mye sukker i det at da kan han like godt få suge på en sukkerbit". Akk, alle de ting man må bite i seg.

Men en ting jeg ikke har bitt i meg, og som barna mine heller ikke får bite i, er godteri som består av mer plast enn sukker. Dere har sikkert sett det på butikken. De ligger som oftest på nederste hylle. Søppel forkledd som godteri.

Fine farger som tiltrekker seg små barns blikk. Morsomme figurer de gjerne vil ha. En bitteliten kjærlighet i en diger plastkule. Sprayflasker med sukkerlake. Fløyter med stivnet sukker. Og listen fortsetter. Hylla er full av det. Gutta vil ha. Jeg sier "NEI". Ikke fordi de er fulle av sukker, men fordi berget av søppel vokser, og fordi jeg har forbrukermakt til å bremse det. Litt.

Dette er ingen pekefinger til de av dere som kjøper denne typen godteri til ungene deres. Og det er absolutt ikke noe innlegg i kostholdsdebatten. Men neste lørdag, når dere står foran godteridisken og skal kjøpe noe til barne-tv, da kan dere tenke på meg og si til barna deres at:

"dere får velge hva dere vil, så lenge det inneholder mer sukker enn plast!"

Loppe-LOVE!

Forrige innlegg handlet om å bruke igjen klær andre har brukt før deg. Dette handler også om gjenbruk. Og totalt uten frykt for å gjenta meg selv: Jeg elsker det! Denne kjolen har mora mi brukt før meg. Nå er den min.

Men nok om det. Dette innlegget skal handle om gjenbruk. Og det kommer det etter hvert til å gjøre.

Vi bygger hytte. Eller for å være helt korrekt: Snekkeren bygger hytte. Eller for å være enda mer korrekt: Snekkeren har laftet hytte med en gjeng staute arbeidskarer. Ei nydelig tømmerhytte lagd på den gammeldagse måten, med hest og øks. Jeg kan snekre. Jeg kan sette opp en lettvegg og bruke sag til å kappe ting som allerede har blitt målt opp. Men når det gjelder hytta, er det ikke jeg som har båret det tyngste lasset.

Jeg HAR hjulpet til. Jeg har plukket mose, passet barn, kokt kaffe, båret stokker, holdt ting mens han har hamret og kommet med mer eller mindre passende og oppmuntrende utrop underveis. Og jeg har selvfølgelig plukket sopp.

Og så tenker jeg fremover. Til når hytta en gang er ferdig. Og det er DET dette innlegget egentlig skal handle om. Snekkeren bygger, mens jeg samler gamle ting til den en gang er ferdig. Jeg liker gamle ting. Ting med farge. Ting som ikke matcher helt. Ting som har levd et liv før. I en bod på loftet har jeg en eske der jeg legger gjenbrukskupp jeg kommer over, og som en dag skal stå i kjøkkenskapet på hytta. Og i helga kom det to nye tallerkener i den eska.

Blant annet denne: 

Og denne: 

Og de kommer i godt selskap med disse:

Disse har jeg funnet på loftet på uthuset, kjøpt på loppiser rundt om i Sverige eller bruktbutikker jeg har besøkt, arva og samla på. Gjenbruk er suverent! Ikke bare er det temmelig stilig, det er også bra for miljøet. Og til dere som lurer........jeg skal selvfølgelig ikke spise på de kongelige tallerkenene. Disse skal henge til pynt på et strategisk sted.


Og mens jeg er i det hjørnet. Dette skal også flytte inn på hytta. Og her ser vi (fra toppen):
1. Loppisfunn, blant annet en Rosti-bolle, som legger til rette for mange runder med pannekaker stekt på bålpanna.
2. Nydelige hjemmelagede gaver vi har fått fra fine folk som er langt mer handy enn meg.
3. Glass. Til venstre ett av tre glass jeg fikk i gave av snekkeren. Kjøpt på en bruktbutikk i en svensk skog, da han var på guttetur. Den mannen vet hvordan han skal gjøre dama glad. Til høyre ett av fire glass jeg fant på et loppemarked og som ligner noen som fantes i bestemors hjem en gang i tiden.
4. Arvegods. Ei kaffekvern og en kaffeboks som fremdeles lukter kaffe.

Hva er det beste loppemarkedkuppet du har gjort?

Redesign på ekstremt lavt nivå

Redesign er i tiden. Man kan kjøpe klær sydd av gamle gardiner, finne oppskrifter på hvordan man lager en herreskjorte om til et skjørt eller kjøpe bøker med tips til hvordan man lager sin egen festkjole av det man allerede har i skapet.

Jeg har en symaskin. Men den virker ikke bestandig. Og de gangene den virker, virker ikke hun som sitter bak pedalen godt nok. Derfor liker jeg redesignprosjekt som tar ekstremt kort tid og krever minimalt med kunnskap om over- og undersøm.

Mitt siste redesignprosjekt var nye sommershortser til gutta. Heldige som vi er, arver vi ofte klær fra naboen. Disse er fine som de er, men noen av buksene bærer selvfølgelig preg av at gutter før mine har levd og lekt i dem. Nesten hull på knærne? Lag shorts!

Alt du trenger er ei bukse, ei saks og litt evne til å klippe rett (men dette er absolutt ikke noe must. Du skal uansett brette kanten). Legg buksa så flatt som du klarer, ta saksa og klipp av beina i passende lengde. Og... brett! Verre er det ikke. Er du hakket mer avansert, kan du ta nål og tråd og sy fast bretten litt i kantene.

Jeg skulle gjerne hatt et bilde av det ferdige produktet, men på det tidspunktet dette enorme prosjektet ble gjennomført, tenkte jeg ikke på å dokumentere det. Og det beste bildet jeg har av den fine fyren med de brune sommerbeina i den blå shortsen, er dette. 

Dette innlegget er ikke sponset!

Og jeg kommer selvfølgelig til å være ekstremt kresen i forhold til hvilke sponsorer jeg velger, når den tid kommer. Jeg regner med at tilbudene ikke lar vente på seg, når aktuelle sponsorer oppdager mitt talent ift. utforming av lekkert utseende innlegg med velkomponerte bilder og spissformulert tekst.

Dagens miljøtips gjelder noe du sannsynligvis (og forhåpentligvis) har nærkontakt med hver eneste dag; tannbørsten!

At plast er et stort/digert/enormt (viktig å vise eventuelle sponsorer at jeg har stort ordforråd) miljøproblem/utfordring/belastning/skadelig for miljøet/farlig for miljøet/ikke spesielt bra for miljøet, er ikke noen hemmelighet. Jeg prøver å begrense mengden plastavfall som jeg skaper, men jeg har fremdeles en lang vei å gå (språklig bilde. Ja jeg er enormt språkmektig) før jeg kan kalle meg noenlunde perfekt/vellykket/fungerende i så måte.

Men på ett område har vi tatt tak. I hvert fall mannen og jeg. Vi har kjøpt oss tannbørster i bambus. Tannbørstene har biologisk nedbrytbart håndtak og ganske miljøvennlig bust. I forhold til innholdet i busten, må jeg innrømme at jeg er litt usikker. Jeg ønsker ikke å villede, men er sikker på at den er innafor.

Som dere sikkert ser på bildet, så er det også et utvalg plasttannbørster i huset, så vi er langt fra i mål når det gjelder den miljøvennlige tannpussen. Men to av fem er ikke verst. Og litt er jo tross alt bedre enn ingenting (unntatt når det gjelder snørr utenfor nesa. Der synes jeg ingenting er bedre enn litt).


PS. I tillegg til tannbørstene, har vi investert i neglebørste i bambus. Bildet yter ikke rettferdighet, men i estetikkens navn, og til tross for at min stilsans ikke er utsøkt, så synes jeg personlig den tar seg bedre ut på vasken enn en i plast.

Jeg er ikke perfekt. Del 1 (av 100?)

I have to confession to make: Jeg kjører alt for ofte til jobb.

Jeg bor i sånn avstand til jobb at jeg egentlig skal kunne komme meg dit på mine korte bein eller sykkel. Likevel velger jeg ofte bilen. Bevisst.

Det handler om at livet skjer. Om at livet her og nå er mer enn nok i blant. Og at jeg mange dager tenker mest på at jeg ikke vil være svett når jeg kommer på jobb, om at jeg ikke orker å kle på minstemann masse klær for å få levert han i barnehagen og om at jeg har lyst til å rekke å trene på treningsrommet på jobb før dagen starter.

Men i stedet for å klipe meg selv i sideflesket som straff, velger jeg heller å føle meg som superwoman de dagene jeg faktisk tar sykkelen, leverer minstemann i barnehagen og rekker å komme meg til jobb i god tid før undervisningen starter. Og så er det faktisk en av de deiligste følelsene i verden å sette punktum for arbeidsdagen ved å sykle hjem fra jobb med vær i ansiktet og sykkelhjelmen på snei.

Bildet illustrerer en godt planlagt sykle-til-jobb-uke. En pose skifteklær og lunsj per dag. Brakt til jobb søndag kveld (med bil...).

Gjør som bestemora di!

Tips nummer tre er med på å begrense den enorme mengden plast som kastes hvert år:

VASK PLASTPOSENE DINE!

Oldemora mi drakk ofte varmt vann og brukte samme te-posen flere ganger. Hun tenkte sikkert ikke over at hun sparte søppel med det. For hennes generasjon var det nok minst like mye et økonomisk valg, som et miljøvalg. Jeg husker også at jeg syntes det var litt rart med bestemora mi, som bestandig hadde plastposer hengende til tørk på vasken sin. Hvorfor kunne hun ikke bare kaste den og ta en ny?

Jeg har møtt meg selv i døra mange ganger. Nå drikker jeg selv kokt vann (for det smaker faktisk ikke så verst), og jeg bruker plastposer fra frukt og andre matvarer igjen og igjen. Forrige gang vi flytta, kjøpte vi ikke plastposer på et helt år. Jeg brukte bare de vi handlet frukt i og de som kommer rundt mange av de andre varene vi kjøper.

Interiørmessig er det ikke en innertier, men bestemors tanker lever videre i beste velgående på vasken min den dag i dag.

Så gjør som bestemora di: Skyll, tørk og bruk om igjen plastposene dine!

I am in love with the library!

Tips nummer to er like enkelt som det er morsomt:

LÅN BØKER PÅ BIBLIOTEKET!

Er det ikke fantastisk at det finnes et sted man kan dra til, hvor man kan plukke med seg det man vil og ta det med seg hjem, helt gratis ?!?!?!

Jeg elsker å lese bøker, og får jeg bøker i gave blir jeg bestandig veldig glad. Jeg har huset fullt, men jeg trenger egentlig ikke å eie alle bøkene jeg ønsker å lese. Sommerens lesning var hundre prosent biblioteklånt. Og til en forandring klarte jeg å lese alle sammen OG levere dem tilbake på biblioteket I TIDE.

Jeg elsker biblioteket. Ikke fordi det er gratis. Og ikke bare fordi jeg liker å lese. Jeg liker å gå  mellom hyllene, lese titler, plukke med meg bøker med interessante forsider og bare være til stede i de store, koselige og stille rommene. Gjerne sammen med gutta mine, som jeg håper blir like glad i biblioteket (og i det å lese) som meg.

Dette var noen av bøkene som ble med meg hjem fra biblioteket før sommerferien.  Det er helt tilfeldig at de er i samme fargetone. Jeg er sjelden fargekoordinert.